Hopp til innhold

Jethro Tull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jethro Tull
OpphavLuton, Storbritannia (desember 1967)
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock, psykedelisk rock, folkrock, kunstrock, hardrock, synth rock, elektronisk musikk
InstrumentARP Odyssey
Aktive år1967–
PlateselskapIsland Records, Reprise Records, Chrysalis, Eagle Records, Fuel Records, EMI
Nettstedhttps://jethrotull.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Ian Anderson
Martin Barre
Doane Perry
John O'Hara
David Goodier
Tidligere medlemmer
Clive Bunker
Barriemore Barlow
Mark Craney
Gerry Conway
Andrew Giddings
Jonathan Noyce
Paul Burgess
Dave Mattacks
Jeffrey Hammond-Hammond
John Glascock
Glenn Cornick
Tony Williams
Dave Pegg
John Evan
David Palmer
Eddie Jobson
Peter-John Vetesse
Foss Patterson
Martin Allcock
Mick Abrahams
Tony Iommi
Jethro Tull på Commons

Jethro Tull er et britisk rockeband som ble dannet i Luton i England i 1967, men med røtter fra Blackpool tidlig i 1960-årene. Bandet var tidlig inspirert av British blues, og ble senere viktigere innen progressiv rock. Bandets leder har i alle år vært fløytisten og vokalisten Ian Anderson.

Bandet ble offisielt oppløst i 2014 etter at de ikke hadde gitt ut et studioalbum siden 2003, og ikke hadde turnert siden 2011.

De startet opp igjen i 2017 og turnerer fortsatt. Jethro Tull ga ut et nytt album, The Zealot Gene, i 2022.

Bandet har gjennomgått mange uskiftninger, men gjennom alle inkarnasjonene har skotske Ian Anderson vært sentral. Martin Barre, fra Birmingham, var også med fra tidlig av. Til sammen 23 andre musikere har vært medlem av bandet i dets 37 år lange historie.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Bandet er oppkalt etter agronom og oppfinner Jethro Tull (1674–1741).

Jethro Tull har utviklet seg over lang tid, og Ian Anderson er det eneste medlemmet som har vært med under hele perioden, mens flere bandmedlemmer har holdt ut lenge. Ellers har det vært stor utskiftning i bandet.

Oppstarten 1963–67

[rediger | rediger kilde]

Ian Anderson ble født i Dunfermline i Skottland 10. august 1947, og fire år gammel flyttet han og familien til Edinburgh. Foreldrene var religiøse og opptatt av storband, og oppfordret Anderson til å spille gitar via ukulele.[1] Elleve år gammel flyttet familien til Blackpool i England. Der møtte han i 1963 den ett år eldre Jeffrey Hammond. Anderson tok gitaren, Hammond-bassgitaren og det nye medlemmet John Evans tok trommer og piano. Det skal ha vært Evans som introduserte Anderson til The Beatles.[2]

Bandet kalte seg først «The Blades» etter en nattklubb James Bond ofte besøkte i Ian Flemings romaner. De vokste i størrelse og popularitet. Gitarist Michael Stephens kom fra et annet Blackpool-band, The Atlantics, mens de skaffet en ny trommespiller i Barrie Barlow slik at Evans kunne konsentrere seg om piano.[3] Bandet var først og fremst et blues-band, men spilte også rockelåter de lærte seg etter å ha hørt på plater. I 1966 ble også gitarist Chris Riley med. Riley, Barlow, Hammond, Evans og Anderson ble i bandet, men ellers var det store utskiftninger. På et tidspunkt foreslo også Hammond at Evans skulle droppe s-en i navnet, og The Blades ble etter hvert The John Evan Band.

Bandet hadde skiftet navn til John Evan Smash da det varmet opp for Pink Floyd i 1966, og var nær ved å bli oppløst. Hammond og Barlow hadde forlatt bandet, men Barlow kom tilbake da han hørte John Evan Smash, sammen med bassist Glenn Cornick (egentlig Glenn Douglas Barnard). Smash deltok i flere talentkonkurranser, blant annet under navnet Candy Coloured Rain.[4] Anderson ble frustrert med gitarspill, og begynte å spille fløyte. Anderson hadde valgt fløyte som instrument fordi den var lett å bære. Han hadde droppet gitar etter at han hørte Eric Clapton spille gitar og innså at han aldri kom til å bli så god. Fløytestilen til Anderson var inspirert av gitarspill og Andersons tolkning av riff og improvisasjon rundt bluesskalaen.[5]

De tre første albumene 1968–70

[rediger | rediger kilde]

Bandet fikk en del opptredener på Marquee Club. Jethro Tull hadde voksende popularitet, og til slutt fikk de spilt inn en single, «Aeroplane» (Anderson, Cornick)/«Sunshine Day» (Abrahams). Deres manager hadde feilaktig oppgitt navnet Jethro Toe, og singelen ble gitt ut under det navnet.[6][7] Den voksende populariteten gjorde også at bandet fikk fast plass på fredager på Marquee Club.[6]

Gjennombruddet for Jethro Tull var Sunbury Jazz and Blues Festival i Kempton Park i London. De spilte for omtrent 80 000 publikummere med stor suksess. Det var også rundt da det gikk et rykte at Anderson, som gikk rundt i en stor frakk faren hadde gitt ham, sto på ett ben da han spilte fløyte. Anderson gjorde ikke det til da, men gjorde det til del av rutinen til bandet for å gjøre fans og presse fornøyd.[8]

I 1968 ble deres første album spilt inn. Albumet ble kalt This Was, delvis på grunn av Andersons oppfatning at musikken på dette albumet allerede tilhørte fortiden til Jethro Tull, musikken slik den var da de startet opp. Jethro Tull var med dette albumet et sted imellom et tradisjonelt bluesband og et progressivt band.[9] Abrahams spilte en stor rolle i utformingen av albumet, men han ga seg etter This Was som følge av en kokurranse om lederskap i bandet, og det faktum at Abrahams ville spille ren blues og holde seg i Luton/London, mens Anderson hadde andre ambisjoner.[10] Abrahams dannet bandet Blodwyn Pig. Bandet prøvde å få tak i Tony Iommi fra bandet Earth, men det gikk dårlig, da Iommi ble skremt av all den interne kranglingen.[11]

Med Anderson som sjef beveget Jethro Tull seg i en mer folk-orientert retning. Ettersom Abrahams hadde dratt, måtte Anderson også ta over som låtskriver. I mellomtiden hadde Jethro Tull blitt stadig mer kjent, og både Paul McCartney og Charlie Watts hadde lagt merke til dem. De ble derfor invitert med på The Rolling Stones Rock and Roll Circus, der Anderson sang og spilte fløyte, og resten av bandet, da fortsatt med Iommi, mimet.

Med Abrahams og Iommi ute, overtok Martin Barre som ny gitarist.

Etter albumet og med Martin Barre i bandet ble Tull stadig mer aktive. De hadde en turné i Nord-Amerika fulgt av en i Irland og England og så tilbake til Nord-Amerika, der de bestemte seg for å takke nei til å delta på Woodstockfestivalen.

Etter turnévirksomheten gikk bandet i 1969 i studio og spilte inn albumet Stand Up. Det skilte seg fra debutalbumet, med langt mer inspirasjon fra folkemusikk, fra samtidige bluesrockere som Led Zeppelin og med mye mer eksperimentering både innen tekst og instrumentering. Det var særlig her at Andersons fløytespill tok overhånd. I sanger som «Nothing is Easy» og «A New Day Yesterday» lot han fløyten kopiere gitarriff, mens den blues-modifiserte «Bouree» (egentlig skrevet av Johann Sebastian Bach) hadde en mer melodisk vri. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og Stand Up gikk til topps i Storbritannias albumliste.

Manager Terry Ellis ville ha en hit, og ba Anderson skrive en. Anderson var lite begeistret for tanken, men tok utfordringen, og sa at han skulle greie det på et par timer, «Slik man gjør». Han skrev «Living in the Past», som av flere grunner ikke burde ha blitt en hit. For det første gikk den i 5/4. For det andre innledet den med bass og fløyte i stedet for gitar eller sang. For det tredje var den sterkt kritisk til post-Beatles-hippie-bevegelsen.[12] Sangen ble gitt ut som single, deres tredje etter «Sunshine» og «Love Story», en promotion-single i anledning This Was.

Sangen ble tatt opp etter, men sluppet før, Stand Up. Til tross, eller på grunn av, det uvanlige taktskiftet ble sangen en hit, og endte opp på 3.-plass på hitlistene, noe Tull aldri gjentok.

Suksessen med både albumet og singelen i 1969 hadde ført til at de opptrådte på «Top of the Pops». Det neste prosjektet var albumet Benefit i 1970. Bandet fortsatte her utviklingen vekk fra blues og over til folk rock.[13] Noe av tilbakemeldingen fra det forrige albumet var at de lød som studiomusikere, og ikke som et band. I Benefit var Jethro Tull mer samkjørt. Samtidig var albumet mer komplekst, ambisiøst og til tider barokt enn begge de tidligere albumene.[14]

Albumet ble en ny suksess, tross tilbakemelding fra Rolling Stone Magazine og Robert Christgau.[15][16] Bandet hadde brukt John Evans som session-musiker på keyboards mens Anderson spilte fløyte og sang. Under den påfølgende turneen ble Evans offisielt medlem av bandet. Jethro Tull var ofte hovedattraksjonen på store arenaer. Samtidig ble det gnisninger, og i desember 1970, da turneen var over, sluttet Glenn Cornick og dannet sitt eget band, Wild Turkey.[17]

Progressiv rock 1971–76

[rediger | rediger kilde]

Albumet Aqualung ble utgitt i 1971, det var spilt inn slutten av 1970, og var en sterk dreining mot progressiv rock. Tekstene til albumet omhandler blant annet uteliggeren «Aqualung», den prostituert skolejente «Cross-Eyed Mary» og den økende befolkningsveksten «Locomotive Breath». Anderson skrev som vanlig alle sangene men fikk hjelp til tekstene på «Aqualung» av sin (første) kone Jennie Anderson.[18][19]

Anderson var bekymret for at albumet var blitt "for radikalt" i forhold til tidligere album men Aqualung ble det første Jethro Tull albumet som nådde topp ti i USA, det nådde nummer 7. Det solgte over en million eksemplarer og fikk en gullplate av RIAA i juli 1971. Trommeslageren Bunker syntes det ble mange lange turneer å forlot gruppen mai 1971, erstatter var Barrie Barlow. De spilte inn en EP med fem spor, Life Is a Long Song.[20]

Jethro Tull flyttet i 1971 til Sveits for å unngå de stadig strengere britiske skattereglene.

Anderson var irritert på at Aqualung ble kalt et konseptalbum, så han bestemte seg for at på neste album skulle han vise dem hva et konseptalbum var. Så på neste album, Thick as a Brick, utgitt i 1972 var det kun et spor på 43 minutter, delt opp i to albumsider (på nedlastingen av albumet fra 2012 er albumet delt opp i 8 spor). Thick as a Brick var det første Jethro Tull albumet som nådde nummer en på Billboard Pop Albums-listen.[21][22][23]

Ian Anderson og Jethro Tull, 1973

På samme måte som på foregående album hadde A Passion Play fra 1973 kun et spor på 45 minutter, delt opp i to albumsider. Men det var et 4 minutters mellomspill, «The Story of the Hare Who Lost His Spectacles», på slutten av første side skrevet av Anderson og Evan, og fortalt av Hammond. (På CD-en fra 1998 er albumet delt opp i 16 spor). Albumet gjorde også som foregående album og nådde nummer en på Billboard Pop Albums listen.[24][25][26]

Oppfølgeren War Child fra 1974, som hadde 10 spor, fikk ikke like bra kritikk, men var populært hos publikum og nådde nummer to på den amerikanske Billboard-listen. «Skating Away on the Thin Ice of the New Day» og «Bungle in the Jungle» er kjente spor fra dette albumet.[27][28]

I 1975 ga bandet ut Minstrel in the Gallery, et album som flere mener lignet Aqualung (1971) ved at kontrastene er mykere, akustisk gitarbaserte stykker og med lengre mer bombastiske verk. Etter den påfølgende turneen sluttet bassisten Hammond og John Glascock, som tidligere spilte i flamenco-rock-bandet Carmen, ble bandets nye bassist.[29][30]

Et konseptalbum, denne gangen om livet til en aldrende rocker, kom i 1976, Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die!.[31][32]

Folkerock 1977–79

[rediger | rediger kilde]
Ian Anderson, 1977

Songs from the Wood kom ut i 1977 og var det første av tre album som gikk bort fra progrock og mer over til folkrock. Bandet hadde god kontakt med Steeleye Span og Maddy Prior hadde sunget på «Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die». Jethro Tull var backingband på Prior sitt soloalbum Woman in the Wings fra 1978.[33]

Neste albumet Heavy Horses som kom ut i1978. Bandet turnerte mye og ga også ut et live dobbeltalbum med tittelen Bursting Out, fra Heavy Horses turneen i 1978. Bassisten Glascock fikk helseproblemer under turneen og spilt kun på tre av sporene under innspillingen av deres tredje folkrock album Stormwatch, på de andre sporene spilte Anderson bass. Dave Pegg fra Fairport Convention tok over som bassist i 1978, og senere samme år døde Glascock av et medfødt hjerteproblem. Stormwatch albumet kom ut i 1979.[34][35][36]

Det var ikke bare Dave Pegg som kom fra Fairport Convention, men på et eller annet tidspunkt har også Martin Allcock, Dave Mattacks og Ric Sanders spilt med Tull. Trommeslageren Gerry Conway fra Tull begynte i Fairport.

Synthesizere rock 1980–84

[rediger | rediger kilde]

Etter Stormwatch turneen tidlig i 1980 ble det store forandringer. Barlow, Evan og Palmer forlot bandet, årsaken er det gitt flere forskjellige forklaringer på. Anderson var nå eneste opprinnelige medlem Jethro Tull, han startet også arbeidet med et soloalbum.[37]

Ian Anderson, 1978

Neste Tull album kom i 1980 og hadde tittelen A (for Anderson). Det var opprinnelig ment å være Andersons soloalbum men Chrysalis Records presset på for å få et nytt Jethro Tull album. I tillegg til Anderson med vokal og fløyte var det Barre på elektrisk gitar, Pegg på bass og mandolin, Mark Craney på trommer, og som gjeste Eddie Jobson (tidligere Roxy Music, Frank Zappa, Curved Air og U.K.) på keyboard, synthesizere og elektriskfiolin. Lydbilde var nå forandret og preget av synthesizere, den gamle Tull-lyden var borte.[38]

I 1982 var man med The Broadsword and the Beast mer tilbake mot den gamle Tull-lyden men fremdeles med synthesizere som nå Peter-John Vettese spilte. Turneen som fulgte, hadde en sene som lignet et vikingskip og musikerne opptrådte i kostymer.[39]

I 1983 kom det første soloalbumet til Ian Anderson, Walk into Light, med låter som «Fly by Night», «Made in England» og «Different Germany» som alle senere har blitt fremført på mange Tull-konserter.

Jethro Tull sitt neste album med tittelen Under Wraps kom i 1984. Det er nok et album med sterkt elektronisk preg med synthesizere og trommemaskin. Anderson fikk halsproblemer under den påfølgende turneen og det ble en pause på tre år.[40][41]

"Hard rock" Tull 1987–94

[rediger | rediger kilde]

I 1987 bestod Jethro Tull av Ian Anderson, Martin Barre og Dave Pegg. De ga ut albumet Crest of a Knave hvor musikkstilen igjen var forandret, denne gang til mer rock. På enkelte spor kan de minne om Dire Straitts, mye på grunn av Martin Barres gitar som tydelig var inspirert av Mark Knopflers men også fordi det virket som om Anderson ikke lenger hadde det vokalområdet han var kjent for og foretrakk å bruke de lavere registrene. Anderson stod i tillegg til vokal for fløyte, akustisk gitar, elektrisk gitar, perkusjon, keyboards, synklaver (synthesizere), og trommeprogrammering på 3 spor på albumet. Gerry Conway spilte trommer og perkusjon på 4 spor og Doane Perry på to spor. Sporene var lange, «Budapest» på over 10 minutter, så albumet besto av kun 9 spor. Crest of a Knave ble meget godt mottatt av både kritikere og publikum og er et av Tull sine klassiske album. På den etterfølgende turneen ble keyboardisten Don Airey (fra Rainbow, Ozzy Osbourne, Michael Schenker Group, Gary Moore, Colosseum II) med i bandet.[42][43]

Jethro Tull

Bandet vant 1989 Grammy Award for Best Hard Rock/Metal Performance Vocal or Instrumental. Prisen var kontroversiell ettersom mange ikke vurderte Jethro Tull som hardrock, og heller ikke som heavy metal band. Plateselskapet deres, Chrysalis, understrekte at "fløyten er et metallinstrument", og Ian Anderson spøkte med at "de noen ganger spilte mandolin veldig høyt". De hadde slått favoritten Metallica og deres album ... And Justice for All, og da Metallica endelig vant Grammy i denne kategorien i 1992, spøkte Metallica-trommeslager Lars Ulrich med at "Det første vi skal gjøre er å takke Jethro Tull for at de ikke ga ut noe album i år".[44]

20 Years of Jethro Tull som bestod av 62 spor (5 LP-er eller 3 CD-er) og Years of Jethro Tull: Highlights som bestod av 21 spor ble gitt ut i 1988.

Crest of a Knave hadde vært en stor suksess men etterfølgeren Rock Island som kom i 1989 var alt annet enn en suksess. Men et av sporene, «Big Riff and Mando», ble ganske populært. Også deres neste album Catfish Rising fra 1991 var mindre populært enn Crest of a Knave, men tross alt mer solid enn forløperen. Her var fremdeles rocken i førersete men mandolin og akustisk gitar førte den mer tilbake til bluesen.[45][46]

Fra 1995 frem til i dag

[rediger | rediger kilde]

Med Roots to Branches albumet i 1995 skiftet Anderson stilretning igjen, nå mer bort fra rocken og mer mot verdensmusikk. Dave Pegg var ikke så interessert i denne musikkstilen så han medvirket kun på noen spor og forlot gruppen fordi han ønsket å konsentrere seg om Fairport Convention. I 1999 fulgte Jetro Tull opp med albumet J-Tull Dot Com.[47][48][49][50][51]

Living with the Past er et konsertalbum fra 2002. Det som er spesielt med dette konsertalbumet er at også bandmedlemmer fra starten er med, Anderson, Barre, Giddings, Noyce, Pegg, Perry, Abrahams, Cornick og Bunker. Konserten ble også gitt ut på DVD.[52][53]

Jethro Tull, 2007

En samling tradisjonelle julesanger og noen skrevet av Anderson kom ut i 2003, The Jethro Tull Christmas Album, albumet solgte bra. Ikke noe nytt materiell ble utgitt på flere år, men en rekke samlealbum, konsertalbum og album med stort orkester. Også et samlealbum med 24 akustiske sanger, The Best of Acoustic Jethro Tull, hentet fra forskjellige album ble gitt ut.[54][55]

I februar 2010 ble bandet tildelt en Heritage Award av PRS for Music. De setter opp en plakett der hvor bandet som blir tildelt prisen fremfører sin første konsert, i dette tilfelle var det en katolsk kirke i Blackpool.[56]

I 2011 sluttet Martin Barre og i 2012 ga Ian Anderson ut et nytt soloalbum, Thick as a Brick 2: Whatever Happened to Gerald Bostock? Bandet han benyttet hadde navnet Ian Anderson Touring Band. Det første Thick as a Brick albumet var et Jethro Tull album og kom i 1972. Homo Erraticus var nok et pop/rock soloalbum fra Anderson som ble utgitt i 2014.[57][58][59]

Ian Anderson, 2017

Anderson uttalte i 2014 at han ville gi ut all fremtidig musikk i sitt navn, men i 2021 kom ennå et Jethro Tull studioalbum, The Zealot Gene. Det var deres 22. studioalbum og deres første studioalbum siden 1999s J-Tull Dot Com, om man ser bort fra jule-albumet The Jethro Tull Christmas Album i 2003. På The Zealot Gene var det i tillegg til Anderson, David Goodier bass, John O'Hara keyboard, Scott Hammond trommer og Florian Opahle gitar. Opahle forlot bandet etter innspillingen og ble erstattet av Joe Parrish. Albumet ble nummer 9 på UK Albums Chart, første topp ti-plassering siden 1972, og nummer 3 på UK Rock & Metal Albums. I USA ble den nummer 10 på Billboard Top Album Sales.[60][61][62]

Medlemmer og instrumentering

[rediger | rediger kilde]

Jethro Tull har brukt et stort antall instrumenter i sin aktive karriere, både live og på innspillinger. Det har også vært en rekke utskiftinger i bandet, nedenfor er noen av de medlemmene av bandet som kanskje er mest kjente og har påvirket Jethro Tull mest i bandets storhetstid.

Ian Anderson

[rediger | rediger kilde]

Ian Anderson er en multiinstrumentalist med en rekke selvlagde instrumenter og kombinasjoner. I tillegg til vokal spiller Anderson hovedsak gitar og fløyte. I begynnelsen av bandets historie var det Mick Abrahams som spilte gitar, og Anderson konsentrerte seg mer på munnspill, tverrfløyte og senere kom andre blåseinstrumenter som trompet, pikkolofløyte, saksofon og også plystring. Han hadde først et Hohner blues-munnspill, som, ifølge Andersons egne beskrivelse, «man måtte suge mer enn blåse for å få blues-greia til å skje».[63] Han spiller også akustisk og elektrisk gitar, akustisk og elektrisk mandolin, piano og keyboard. I tillegg spilte Anderson tidlig også en rekke andre i utgangspunktet ikke-musikkinstrumenter, som en vannflaske, vekkerklokke, blikkfløyte og et «claghorn», det vil si en merkelig blanding mellom en etnisk bambusfløyte og et saksofonmunnstykke.[63]

Han spiller balalaika på Stand Up, fiolin og trekkspill på Thick as a Brick, bassgitar på Stormwatch, Fairlight CMI (synthesizer) på The Broadsword and the Beast, trommer og perkusjon på Rock Island og tromme programmering på Under Wraps, disse instrumentene spiller han også på andre album.

Anderson hadde en Harmony gitar, som ble brukt til komposisjon, men ikke til spill. Den første gitaren han brukte i Jethro Tull var en Yamaha. Martin Barre ga senere Anderson en Gibson SG som Anderson brukte fra albumet Benefit. I 1970-årene ble Anderson mest assosiert med akustisk gitar, og da spesielt Martin 0-16NY. Dette forandret seg i 1980-årene til håndlagde gitarer av Andrew Manson, en engelsk gitarmaker.Hva gjelder fløyter, har det vært noe variajson. Da de dro på sin første USA-turne, måtte han bytte ut sin Selmer-fløyte med et amerikansk merke, Artley. Han holdt seg en god stund til Artley før han byttet til japanske Pearl. Etter Pearl ble det japanske Sankyo og amerikanske Powell som ble de foretrukne merkene.[63]

Han har også produsert flere av albumene.

Martin Barre

[rediger | rediger kilde]

Martin Barre (1946) spilte gitar i perioden 1968–2012. Han har sagt at han prøvde å ikke høre på andre gitarister slik at han ikke skulle bli påvirket av dem. Hans signatur-solo på «Aqualung» ble kåret av Guitar Player som en av de beste rockegitarsoloene gjennom tidene. I 2007 ble denne soloen også rangert som en av de 100 største gitarsoloene av magasinet Guitar World. Andre av Barre sine kjente soloer finner man på «Cross-Eyed Mary» og «Locomotive Breath».[64][65]

I tillegg til elektriske og akustiske gitarer, mandolin og lutt spilte han også fløyte.

Barre har spilt med mange andre artister inkludert Paul McCartney, Phil Collins, Gary Moore, Jo Bonamassa og Chris Thompson og han delt også scene med Jimmy Hendrix, Fleetwood Mac, Pink Floyd og Led Zeppelin.[65]

Barre brukte på begynnelsen av 2000-tallet en elektriske gitarer laget av Hugh Manson, og akustiske fra broren Andy Manson.[66] Han bruker Soldano forsterkere og G.H.S strenger. Fløyten han bruker var Sankyo Silversonic.[66]

John Evan

[rediger | rediger kilde]

John Evan (1948) spilte keyboards i perioden 1971–1980. Han bidro til Jethro Tull sin sound og komponerte flere piano og orgel-partier, for eksempel piano-introduksjonen til «Locomotive Breath». Med Jethro Tull spilte han piano, orgel og Mellotron.[67]

Hans varemerke var hvite dress, sammen med en gul skjorte og et rosa slips med gule prikker. Evan kan sees iført dette antrekket på fotografier på baksiden til albumet War Child, og konsertalbumet Bursting Out.[67]

Jeffrey Hammond

[rediger | rediger kilde]

Jeffrey Hammond (1946) spilte bassgitar i perioden 1971–1975. Han sluttet å spille for å satse på kunstmaling.[68]

Dave Pegg

[rediger | rediger kilde]

Dave Pegg (1947) spilte bassgitar i perioden 1979–1995. Han hadde tidligere spilt folkrock med band som Fairport Convention (1970–1979, 1985– ). Han startet også i 1976 et eget plateselskap og platestudio, Woodworm Records og Woodworm Recording Studios, sammen med sin kone. Det satset på folkrock innspillinger og i tillegg til Fairport Convention har mange andre engelske artister spilt inn musikk i studio eller på labelen. Eksempler er Richard Thompson, Dave Swarbrick, Ralph McTell, Steve Ashley, Simon Nicol, Iain Matthews, Christopher Leslie, Blowzabella og Thea Gilmore. Studioet ble solgt i 2004 når de skiltes.[69]

Clive Bunker

[rediger | rediger kilde]

Clive Bunker (1946) spilte trommer i perioden 1967–1971. I tillegg til trommer spiller han også perkusjon. Han sluttet når han giftet seg, men har senere spilt med en hel rekke artister som Manfred Mann's Earth Band (Soft Vengeance), Steve Howe (The Steve Howe Album), Jack Bruce, Uli Jon Roth, Glenn Hughes og Jerry Donahue for å nevne noen.[70]

Barriemore Barlow

[rediger | rediger kilde]

Barriemore Barlow (1949) spilte trommer i perioden 1971–1980. I tillegg til trommer spiller han også perkusjon.

Barlow er kjent som en veldig teknisk og kreativ trommeslager. Han ble kalt "den største rocke-trommeslageren England noen gang har oppfostret" av John Bonham.[71][72]

Tidslinje

[rediger | rediger kilde]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Samleplater

[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum

[rediger | rediger kilde]

Video

[rediger | rediger kilde]

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Side 12 ff. Raymond Benson: Jethro Tull, Pocket Essentials, Harpenden 2002
  2. ^ Benson, side 12-13
  3. ^ Benson. side 13-15
  4. ^ Side 28, Scott Allen Nollen: «Jethro Tull: A history of the band 1968-2001», McFarland & Company, Jefferson, North Carolina, 2002
  5. ^ Side 31, Nodden
  6. ^ a b Jethro Tull Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. - The Marquee Club (udatert)
  7. ^ Side 29-30, Nodden
  8. ^ Side 31-32, Nodden
  9. ^ Side 34-35, Nodden
  10. ^ Mick Abrahams - Allmusic.com
  11. ^ Side 38-39 Nodden
  12. ^ The Life of a Song, 'Living in the Past' - Financial Times, 8. april 2016, hentet 15. mai 2016
  13. ^ Benefit - Allmusic.com, hentet 15. mai 2016
  14. ^ Benefit - Ultimate Classic Rock, 20. april 2015, hentet 15. mai 2016
  15. ^ Benefit - Rolling Stone Magazine, 6. august 1970, hentet 15. mai 2016
  16. ^ Jethro Tull - Robertchristgau.com (udatert), hentet 15. mai 2016
  17. ^ Benefit - Jethro Tulls hjemmeside
  18. ^ «Aqualung». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  19. ^ «Jethro Tull - Aqualung Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  20. ^ «Clive Bunker». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  21. ^ «Album Search for "a passion play"». AllMusic (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  22. ^ «Thick As A Brick». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  23. ^ «Jethro Tull - Thick as a Brick Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  24. ^ «Jethro Tull Press: Melody Maker, 30 June 1973». web.archive.org. 7. august 2011. Archived from the original on 7. august 2011. Besøkt 22. oktober 2022. 
  25. ^ «Living In The Past». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  26. ^ «Jethro Tull - A Passion Play Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  27. ^ «Warchild». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  28. ^ «Jethro Tull - War Child Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  29. ^ «Minstrel In The Gallery». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  30. ^ «Jethro Tull - Minstrel in the Gallery Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  31. ^ «Too Old To Rock'n'Roll, To Young To Die». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  32. ^ «Jethro Tull - Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die! Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 22. oktober 2022. 
  33. ^ «Jethro Tull - Songs from the Wood Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  34. ^ «Jethro Tull hometown, lineup, biography». Last.fm (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  35. ^ «Jethro Tull - Heavy Horses Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  36. ^ «Jethro Tull - Stormwatch Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  37. ^ «John Evan - The Official Jethro Tull Website». web.archive.org. 23. mai 2014. Arkivert fra originalen 23. mai 2014. Besøkt 27. oktober 2022. 
  38. ^ «Jethro Tull - A Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  39. ^ «Jethro Tull - The Broadsword and the Beast Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  40. ^ «Ian Anderson». 
  41. ^ «Jethro Tull - Under Wraps Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  42. ^ «Crest of a Knave». 
  43. ^ «Jethro Tull - Crest Of A Knave» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  44. ^ «Jethro Tull hometown, lineup, biography». Last.fm (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  45. ^ «Jethro Tull - Rock Island Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  46. ^ «Jethro Tull - Catfish Rising Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2022. 
  47. ^ «Ian Anderson's Equipment - The Official Jethro Tull Website». web.archive.org. 13. juli 2011. Arkivert fra originalen 13. juli 2011. Besøkt 31. oktober 2022. 
  48. ^ «Roots to Branches». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  49. ^ «J-Tull Dot Com». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  50. ^ «Jethro Tull - Roots to Branches Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  51. ^ «Jethro Tull - J-Tull Dot Com Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  52. ^ «Living with the Past». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  53. ^ «Jethro Tull - Living with the Past Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  54. ^ «Jethro Tull - The Jethro Tull Christmas Album Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  55. ^ «Christmas Album». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  56. ^ «Jethro Tull's church gig honoured» (på engelsk). 25. februar 2010. Besøkt 31. oktober 2022. 
  57. ^ Reed, Ryan ReedRyan. «Martin Barre Talks About Jethro Tull Memories, New Music and More: Exclusive Interview». Ultimate Classic Rock (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  58. ^ «Ian Anderson - Thick as a Brick 2 Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  59. ^ «Homo Erraticus». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  60. ^ Gary Graff, special to cleveland com (26. januar 2022). «Jethro Tull celebrates release of ‘The Zealot Gene,’ first album of new material in more than 20 years». cleveland (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  61. ^ Fielderpublished, Hugh (28. januar 2022). «The Zealot Gene is light, bright, tight and recognisably Jethro Tull». loudersound (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  62. ^ «Jethro Tull». Billboard (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2022. 
  63. ^ a b c Instriments: Ian Anderson Arkivert 2. februar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
  64. ^ «Interview with MARTIN BARRE (JETHRO TULL)». DMME.net (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  65. ^ a b «Martin Barre». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  66. ^ a b Instruments: Martin Barre Arkivert 30. januar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
  67. ^ a b «John Evan». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  68. ^ «Jeffrey Hammond». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  69. ^ «Dave Pegg». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  70. ^ «Clive Bunker». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 
  71. ^ «Q&A with Barriemore Barlow! | The Jethro Tull Board». thejethrotullboard.proboards.com. Besøkt 23. oktober 2022. 
  72. ^ «Barriemore Barlow». Jethro Tull (på engelsk). Besøkt 23. oktober 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Jethro Tull i Hessentag i Butzbach, Tyskland 6. juni 2007
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jethro_Tull&oldid=24338559»